Edvard Bull – liv og bøker

Edvard Bull

Om forfatteren

Edvard Bull (1914–1986), også kalt Edvard Bull den yngre, var en norsk historiker som særlig befattet seg med arbeiderklassens politiske og sosiale historie. Han ble født i Kristiania som sønn av historikeren og Arbeiderpartipolitikeren Edvard Bull den eldre (1881–1932), og han døde i Trondheim.

Som ung var han aktiv i Arbeidernes Ungdomsfylking og satt i sentralstyret 1937–1940. Han tok cand.philol.-eksamen i 1939 og ble dr.philos. i 1958 med avhandlingen Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd. Under okkupasjonen ble han arrestert, satt på tvangsarbeid i Kirkenes og senere internert på Grini.

Fra 1950 til 1962 var han konservator ved Norsk Folkemuseums avdeling for arbeiderminner. Der ble om lag 2700 minner samlet inn og utgitt i serien Arbeidsfolk forteller. Fra 1963 til 1981 var han professor i historie ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim, som ble en del av Universitetet i Trondheim i 1968, og han var rektor 1966–1969. Han var medlem av Arbeiderpartiet til 1972, da han sluttet seg til SV.

Litterær stil og temaer

Bulls interesse spente fra lokalhistorie, blant annet bygdeboken for Eidsvoll, til arbeiderbevegelse, industri- og bysamfunn og historiefagets egne metodespørsmål. Bibliografien teller godt over 500 titler, hvorav 14 bøker. Han regnes som en pioner innen norsk sosialhistorie og arbeiderhistorie, med vekt på hvordan vanlige folk selv opplevde arbeid og levekår.

Bøker av Edvard Bull

• Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914 (1939)
• Arbeiderklassen i norsk historie (1947)
• Nordmenn før oss: Norges historie for gymnaset (1948)
• Klassekamp og fellesskap 1920–1945, bind 13 i Cappelens Norgeshistorie (1978)
• Norge i den rike verden: Tiden etter 1945, bind 14 i Cappelens Norgeshistorie (1979)
• Retten til en fortid: Sosialhistoriske artikler (1981)
• Norsk arbeiderbevegelse i krise (1982)
• Arbeiderklassen blir til 1850–1900 (1985), første bind av Arbeiderbevegelsens historie i Norge, som han var med på å redigere

I Norsk arbeiderbevegelse i krise (Cappelen, 1982) stiller Bull en diagnose av arbeiderbevegelsen. Han peker på en lederkrise med strid i partitoppen, en politisk krise og en krise i velgertilslutningen. Konklusjonen er at bevegelsen i tradisjonell forstand trolig har løpt linen ut, men at nye tanker er på vei og en ny sosialistisk bevegelse kanskje kan vokse fram.

Hvor bør man begynne?

Den som vil ha oversikt over norsk etterkrigstid, kan begynne med Norge i den rike verden. Den som vil forstå arbeiderbevegelsens røtter, kan lese Arbeiderklassen blir til 1850–1900. Norsk arbeiderbevegelse i krise er en kort og meningsbåren bok, på 131 sider, der historikeren tar stilling til samtiden.

Lignende forfattere

Andre som skrev bind i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, er Øyvind Bjørnson, Per Maurseth, Tore Pryser, Trond Bergh og Jostein Nyhamar. Knut Kjeldstadli er en annen norsk historiker innen arbeiderhistorie.