Myter om velferd og velferdsstaten

Utbyggingen av velferdsstaten i etterkrigstiden hører til en av de mest sentrale endringer i det norske samfunn, og er ofte et tema i den offentlige debatt. Når bestemte forestillinger om velferdsstaten utvikles og de ikke lenger bygger på systematiske analyser, men på ideer og holdninger, kan de bli til myter. At det er snakk om myter, må imidlertid dokumenteres, og her spiller samfunnsforskningen en viktig rolle. Denne boken tilbakeviser og nyanserer sentrale myter i den offentlige debatt om velferdsstaten. Boken er bygget opp som en antologi, skrevet av seks velferdssosiologer fra Universitetet i Bergen. Den første artikkelen gir en innføring i historien om Myten om velferdsstaten, en bok utgitt av Pax i 1970, siden revidert noen år etter og med en oppfølger i 1995, 25 år etter. Boken ble en brannfakkel i den sosialpolitiske debatt, fordi den kritiserte velferdsstaten for ikke å håndtere fattigdomsproblemet. Selv om dette problemet, relativt sett, er redusert, utgjør de etterfølgende artiklene om fem aktuelle velferdsmyter en argumentasjon for, at det, innenfor velferdsstatens rammer, er rom for nye viktige kritiske diskusjoner. Én myte handler om at en sterk stat ikke kan forenes med et aktivt samfunn med stor grad av frivillighet. En annen handler om at velferd skaper avhengighet. En tredje handler om eldrebølgen. En fjerde handler om at alenemødre antas å lure til seg velferd. Og endelig handler en siste myte om at kriminalitet må møtes med straff og 'fengselspine'. Artiklene er samlet sett et bidrag til å gjøre debatten om velferdsstaten rikere og mer dynamisk.