Jeg, rommet

Jeg har sluttet å gå ut, å være aktiv i verden. Det finnes ikke lenger noe for meg der, på utsiden. Eller kan hende har det aldri funnes, jeg vet ikke, for jeg har aldri hatt særlig sterke ønsker her i livet. Jeg sitter i sengen, på rommet mitt, det rommet som alltid har vært mitt. Jeg har sittet her lenge. Jeg forlater nesten aldri rommet; bare en gang iblant beveger jeg meg ut på badet for å gå på do, eller jeg spiser middag med mamma nede på det lille kjøkkenet, om det er påkrevet, men som regel spiser jeg her oppe, på rommet, når jeg spiser. Jeg har sjelden matlyst". Fortelleren i "Jeg, rommet" er en mann på 38 år som bor sammen med sin mor. Etter at han avbrøt studiene for drøye ti år siden, flyttet han tilbake til rekkehuset der han vokste opp, hjem til gutterommet. Her har han litt etter litt isolert seg stadig mer, frem til han tok beslutningen om å bli værende på rommet sitt for godt. Moren, som er hans eneste kontakt med verden utenfor, lever alene i resten av huset og lar ham stort sett være i fred. Gjennom den pågående tankestrømmen og fortellerens registrerende, avgrensede blikk fremstår rommet i barndomshjemmet i stadig sterkere grad som et bolverk mot omverden, og som det eneste i livet han evner å takle over tid. I en umiskjennelig lett, forvridd og elegant stil har V.S. Tideman skrevet en gåtefull og ubehagelig roman om å stenge seg ute fra verden, en fortelling som gradvis og urokkelig strekker seg mot sitt skjebnesvangre endepunkt.