Jeg heter Lucy Barton

Lucy ligger på sykehus. Det er lenge siden hun har fått komme hjem, hun savner barna sine, de er redde og anspente når de besøker henne. Hun snakker med mannen på telefonen. En dag sitter moren hennes ved vinduet på sykehusværelset, hun ser ut over New York. Det er lenge siden de to har sett hverandre – etter at Lucy giftet seg har hun knapt hatt kontakt med foreldrene. For å få datteren til å roe seg begynner moren å fortelle, historier om menneskene i småbyen de kommer fra, skikkelser de begge en gang kjente. Samtidig forteller Lucy sin egen historie, til oss som leser – om en oppvekst i fattigdom og ensomhet, om ekteskapet og familien, om den langsomme oppvåkningen mot det hun drømmer om: om å bli forfatter, en som forteller, en som gir mening til verden med ord. Elizabeth Strout vant mange venner blant norske lesere og litteraturanmeldere i fjor med sin Pulitzer-vinnende storsuksess OIive Kitteridge. Få forfattere skildrer vanlige folks følelsesliv og erfaringer med samme varme, dybde og kompleksitet som Strout gjør det. Jeg heter Lucy Barton er en klok og vakker utforsking av familieliv og kjærlighet, av fortidens og minnenes makt, og av fortellingen som et middel til innsikt og frihet – skrevet av en av USAs fremste nålevende forfattere.