I beste mening

Helene er småbarnsmor og gift med Karl, som er mye borte på grunn av jobb. Det er en stund siden de flyttet tilbake til stedet hun vokste opp, men mange av flyttekassene står fortsatt uåpnet. Helene synes det er utfordrende å oppføre seg naturlig i omgangen med barna, og hun får stadig kortere lunte. I tillegg er ekteskapet skrantende. Livet har blitt ensomt og krevende. I denne tilsynelatende uoverkommelige situasjonen begynner Helene å se tilbake på sin egen historie og innser at det er mye som plager henne ved denne. Hun reflekterer over ungdomskjærester, å føle seg som en gjest hos fosterforeldrene hun vokste opp hos, om savn og ensomhet. Hele tiden vokser uroen i henne.