Elskeren

I Paris sitter en aldrende forfatterinne og ser tilbake på sitt liv. Minnene fører henne til oppveksten i det franske Indokina, og spesielt til ett skjellsettende møte. På en ferge over Mekong-elva, som en skolepike på femten og et halvt år, møter hun en ung og svært rik kinesisk mann. Møtet blir starten på hennes første, intense kjærlighetsforhold.

Romanen skildrer hvordan den unge jenta blir mannens elskerinne, en handling som skaper skandale i det europeiske kolonisamfunnet. Hun blir sosialt utstøtt og sett på som en barneprostituert. Opplevelsen preger henne dypt og gjør henne, med hennes egne ord, gammel før tiden. Marguerite Duras’ fortelling følger dette nesten rituelle kjærlighetsforholdet, som fungerer som en rød tråd gjennom en serie sterke og stemningsfulle scenebilder fra fortiden.

Etter hvert blir det tydelig at de to elskende er fanget av krefter større enn seg selv. De fremstår som marionetter styrt av sine familier og de rigide sosiale kodene i kolonitiden. Elskerens far ville heller se sønnen død enn gift med det han anser som en hvit hore. Samtidig lar pikens mor forholdet fortsette, drevet av et desperat pengebehov. Familiens dobbeltmoral og de indre spenningene gir historien en sår og brutal klangbunn.

Elskeren er en kort og konsentrert roman som ofte beskrives som en intim og nesten smertefull bekjennelse. Teksten er samtidig en skarp studie av kjærlighetens kompliserte former og et nådeløst blikk på familierelasjoner, spesielt den dominerende morsfiguren. Boken retter også en kritikk mot det europeiske borgerskapets dekadanse, rasisme og dobbeltmoral slik den kom til uttrykk i koloniene.

Med sin stiliserte og minnebaserte fortellerstil, er dette en bok som dveler ved atmosfære og psykologiske detaljer fremfor en raskt fremadskridende handling. Den forhåndsdømte kjærlighetshistorien står i sterk kontrast til det rå og ufiltrerte bakteppet, og resultatet er en fortelling som har festet seg i litteraturhistorien som et særegent og kraftfullt verk.